Hva skal vi gjøre med sånne oransje elefanter?

På Næringskonferansen Uredd gikk innlederne rett på sak: Et skjerpet trusselbilde, autoritære ledere og angrep på rettsstaten skaper usikkerhet i verden. Anne Hukkelaas Gaustad, Elizabeth Hoff og Danby Choi delte sterke perspektiver om maktspill, motstand og hvor viktig det er å si ting som de er.

Dagens første tema dreide seg om verdien av forsvar. I 2023 var trusselnivået i Norge lavt. I 2024 ble det skjerpet, og i 2025 er trusselnivået hevet til «sannsynlig». Det er sannsynlig at vi kan utsettes for hendelser som ikke er vennligsinnede, sa den tidligere offiseren Britt Tove Berg Brestrup.

Eldre autoritære statsledere som flørter og danser

Selv om hun ikke tror det nødvendigvis ligger an til en «konvensjonell» krig, må vi være forberedt på trusler i forskjellig innpakning.

– Beklager å måtte si dette herrer, men jeg blir skremt når jeg ser de eldre autoritære statslederne som flørter og danser med hverandre på demokratiets og menneskerettighetenes grav, sa Britt Tove med referanse til blant andre Trump og Putin.

Anne Hukkelaas Gaustad, som i dag er advokat og partner Hubbard & Reed LLP, beskrev Trump-administrasjonen som om de nå omtrent bedriver en Blitz-krig når det kommer til handel.

– De innfører endringer og krav som rammer alle andre enn amerikanske selskaper og eiere. Vi må feste setebeltet og holde oss fast.

– Det mest utfordrende nå er angrepet på rettsstaten, på dommerne, advokatfirmaene, og på enkeltpersoner og navngitte advokater. Hele advokatstanden i USA er sjokkerte, fortalte Anne, som har førstehånds erfaring fra sitt amerikanske advokatbyrå.

Marte E. Tyldum fra Kongsberg Maritime uttrykte bekymring for implikasjonene av økte avgifter og tollmurer.

– Tollmurer krever omstilling, og det tar tid. Vi ser båter som begynner å ta lengre veier på grunn av usikre passasjer. Samtidig er vi inne i en debatt om å finne det nye drivstoffet til båtene. Når det bygges opp tollmurer overalt blir denne debatten enormt vanskelig.

I forhandlinger må man «si det som det é»

Også Elizabeth Hoff føyde seg inn i rekken av de som stilte seg spørrende til Trump, som i første Uredd-dialog ble referert til som «den oransje elefanten», og hans administrasjon.

– Byråkrati er ikke noe du lærer på golfbana, så det blir spennende og se hva som skal komme ut av dette, sa Elizabeth. Hun viste til Trumps ansettelse av sin tidligere golfpartner Steven Witkoff som USAs spesialutsending til Midtøsten.

Elizabeth Hoff legger selv mange år i Midtøsten bak seg. Hun startet jobben med å bygge opp WHO sitt kontor i Syria helt i starten av konflikten i 2012. Her ledet hun operasjoner med 250 personer under seg i det daglige teamet. Hun forhandlet stadig med styresmakter og opposisjoner om å få tilgang på nødvendig utstyr, mat og medisiner.

– Man må bygge nettverk, og finne ut hvem som tar beslutningene, for så å trekke dem sammen og være helt sikker på å at man er tydelig i kommunikasjonen. Jeg gir klar tale i forhandlinger, og bruker å referere til Ålesundsbandet Mahogni, og «si det som det é».

Ærlighet er det eneste som kan gi meg frihet

Å si ting som de er, er en metode som Elizabeth deler med flere andre av dagens innledere. Den danske radioverten Hassan Preisler starter sitt innlegg med å si at «Jeg er sinnsykt bange»:

– Jeg er alltid redd, og ekstremt avhengig av felleskap. Så avhengig at jeg tidligere har gått på kompromiss med mine egne meninger for å bli en del av felleskapet.

Videre i Uredd-dialogen sammen med biskop Ingeborg Midttømme uttalte Hassan at han bare må være ærlig.

– Jeg har mistet alt flere ganger. Jeg har mistet kontakten med familien min, fordi de anser meg som en fascist når jeg stemmer til høyre for sosialdemokratiet. Jeg har mistet «familien» i forlaget jeg tilhørte, da jeg støttet flere kvinners fortellinger om en seksualisert ukultur.

– Jeg vet hvor villig jeg er til å lukke øynene for urettferdighet så lenge jeg får følge med i en flokk. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil være sånn lenger. Jeg må være tro mot hva som er meg, hva som er rettferdig. Noe annet blir hykleri, og det kan jeg ikke fordra.

Ingeborg Midttømme fortalte om at hun selv hadde båret på en krenkelse hun ble utsatt for som ung prest da hun kjørte i en bil sammen med en eldre kollega. Dette skulle hun mange år senere dele med offentligheten.

– Me Too-bevegelsen ga meg en mulighet til å sette ord på noe som man selv har gått og båret på.

Hun var enig i Hassans syn på ærlighet:

– Så lenge vi ikke er ærlige mot oss selv, blir vi ødelagte innvendig. Ærlighet er helt nødvendig.

Et slags Nirvana-øyeblikk

Den røde tråden om ærlighet fulgte videre inn i dagens siste innlegg. Selv Danby Choi følte på et snev av usikkerhet da det ble sendt inn 15 000 signaturer mot at han skulle få holde fjorårets 17. mai-tale ved Henrik Ibsens grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

– Men, til tross for drapstrusler gikk talen fint, og ingen ondsinnede møtte opp. Klokka ni om morgenen er for tidlig å stå opp for "wokeaktivister", sa Danby med et smil.

– Dessuten, hvor ikonisk hadde det ikke vært om det var på Henrik Ibsens gravlund det skulle ende, la han til.

Videre beskrev Danby at han opplevde en slags oppvåkning, og ny giv til å kjempe for prosjektet sitt som redaktør; å tale alles sak, også de sakene han ikke liker.

– Flere tusen dukket opp, og millioner så 17. mai-talen min. Jeg ble trygg på at jeg hadde funnet min sak. Ingen kan stoppe meg i å fortsette å kjempe. Du kan kalle det et Nirvana-øyeblikk.

For å avslutningsvis svare på spørsmålet i tittelen, kan man rimelig anta at alle dagens innledere er enige med Marte Tyldum:

– Uavhengig av oransje elefanter; det gjelder å stå støtt.